Vårens vakreste eventyr - det ble i år på Island

Vertskapet var Margret (Magga) Kjartansdottir og Egill Bergmann og vi fikk æren av å bo i deres varme og gjestfrie hjem.
Siden vi ankom Island allerede 28 april, introduserte vertskapet oss overfor et vell av minnerike opplevelser og flotte inntrykk på Island. Det omfattet vakker natur med sine særegne fenomener, interessante historiske steder, mange galante Islandshester, bading i den ”Blå lagune”, islandsk kokkekunst på det beste, shoppingsenter som antagelig London og Paris kun kan måle seg med og ikke minst ble vi godt kjent med hyggelige islendinger. Dessuten fikk man vist norsk styrke ved ”buttom up” ved servering av ”Svartedaudir” (snaps). Her fikk jeg god bruk for min trønderske kulturelle bakgrunn.
Landskapet var formet i enorme bølgende vidder, kranset at bratte fjell med sine særegne flate fjelltopper. Terrengene var barmark, mens rypene fortsatt var hvite. Rypene var temmelig ”vårkåte” og fremsto som hvite fyrtårn i landskapet. I flere fuglesituasjoner utfordret rypene hundenes vilje til å reise. Etter endt fuglesituasjoner fløy de et par steinkast unna og utfordret hundene på ny under utredning. Korthåret Vorstehere var i flertall, men Engelsksettere og Pointere var også godt representert på jaktprøven. I tillegg deltok et fåtall Irsksettere og en Gordonsetter. Jevnt over var det gode søkere i alle raser, mens de gode fuglebehandlere var i fåtall. I unghundklassen var det Pointere som ble premiert, mens i åpen klasse var det hunder fra de fleste rasene som ble premiert. VK ble vunnet av KV Beretta, eiet og ført av Petur Gudmundson, som med sin seier sanket de siste poengene for å bli jaktchampion. Beretta var en meget effektiv viltfinner og en glimrende fuglebehandler. For uten å vinne 2. VK, oppnådde ES Kvernmomarkas Odin, eiet og ført av Oddur Ørvar Magnusson, 1. AK lørdag og 2. AK søndag. VK ble arrangert mandag. Odin er nylig fylt 2 år og var en fryd for øye. Odin søkte med enorm intensitet og vakker stil. Han var til tider noe åpen, men jaktet fint for fører. Eieren var en meget dyktig fører. Dette ble særlig demonstrert under utredning, hvor rypene flakset umotivert fra flere kanter rundt hode på Odin. Magnusson demonstrerte her et glimrende lederskap og samarbeid med sin hund, da Odin utredet glimrende under enorm provokasjon. Odin var dessuten en glimrende fuglebehandler. Odin er for øvrig praktfullt presentert på NESKs hjemmeside.

Magga og Egill kjøpte for vel 5 år siden Kvikneskogens Sparta (Kvikneskogens Bless – Vieksas Nasti) av Kristian Aspeslåen. Vi var derfor svært spente på se henne og hennes datter Skotta. Vi var kjent med at Sparta var en intens søker og hadde tidligere høstet gjæveste jaktpremier både i UK og AK. Skotta hadde også oppnådd 1. UK. Vi fikk betrakte begge hundene på treningstur og på jaktprøve. Dessverre var Sparta indisponert grunnet nesemidd. Tross sitt intense søk hadde Sparta problemer med å lokalisere fugl, mens Skotta var nær ved å lykkes med gjæveste premie i AK. Skotta hadde 3 glimrende fuglearbeider, men i sitt siste fuglearbeid forfulgte hun ryper friskt. Heldigvis ble Kristian var Spartas problem og ga råd om hvilken behandling som måtte gis. Før jeg dro til Island, formante Sonja Stuverud meg om å studere linjene bak Skottas far. Det hadde sammenheng med at Sonja og Arne Holmesland eksporterte i sin tid hundene Narefjells Audur og Holmes Ari. Garpur - far til Skotta levde ikke lenger. Garpur var av tette linjer fra både Audur og Ari. Tross tette linjer, i flere omganger, var det ingen avkom med verken bitt – eller halefeil. Avkommene kunne til tider være noe små, litt snipete og manglet noe stopp. Magga og Egil overtok Garpur som voksen hund. Han var da en bra søker, men ble etter vært noe langsom i aksjonen. Imidlertid hadde han et meget sterkt standinstinkt og fant ofte fugl der andre hunder hadde avsøkt terrenget. Garpur hadde et meget godt gemytt og ble ansett som en klok jakthund. Tidligere eier av Garpur hadde også Labrador og var således en notorisk knallapportør. Det førte til at det ofte ble 0 premie på jaktprøver. Allikevel fikk han en 3. AK i sin karriere. Jeg og Kristian var skjønt enig om at Skotta var et glimrende talent. Magga og Egill kunne dessuten fortelle at de måtte omplassere Spartacus, bror til Skotta, i en alder av halvannet år. Spartacus hadde inn til da fristet tilværelsen som sofahund og tidligere eier hadde ingen sans for at han spiste Barbiedukker og truet derfor med å avlive han. I det Spartacus kom tilbake til Magga og Egill, hadde han aldri vært i fugl. I sin omplasseringsperiode på 10 dager, festet han stand ved første kontakt med ryper og hadde til sammen 31 komplette fuglearbeider på ryper.
Etter å ha sett Skotta og hørt om Spartacus oppsiktsvekkende fuglebehandlinger gir det grunn til refleksjoner om avlens underfundighet.

Hjertelig takk til Magga og Egill, nye hundevenner på Island, Kristian og Randi for minnerike og flotte opplevelser på Island.
 

11.5.2004